Feltarbeid på Svalbard kan gi lunsj-opplevelser med imponerende utsikt. Feltassistent Linda Cecilia Haaland nyter en porsjon Real Turmat fra toppen av Schönrockfjellet og skuer samtidig ut mot brefrontene nord for leiren vår gjennom 8 dager.
Foto: Sten-Andreas Grundvåg

Uendelig langt borte fra kont

Feltarbeid på Svalbard kan gi lunsj-opplevelser med imponerende utsikt. Feltassistent Linda Cecilia Haaland nyter en porsjon Real Turmat fra toppen av Schönrockfjellet og skuer samtidig ut mot brefrontene nord for leiren vår gjennom 8 dager. Foto: Sten-Andreas Grundvåg

Hvordan det er å være feltgeolog

June 23, 2016

Facebooktwittergoogle_pluslinkedin

Har du noen gang lurt på hvordan det er å være feltgeolog? I denne fortellingen tar vi deg med til østkysten av Spitsbergen for å gi deg et lite innblikk i en annerledes hverdag.

TEKST: Sten-Andreas Grundvåg (UNIS/UiT Norges arktiske universitet)

Feltgeologene lever i beste velgående. Det er jeg selv et levende bevis på. 

Gjennom den lange, kalde vinteren, når fjellene ligger tause og snødekte og verner om sine hemmeligheter, ligger vi i kontordvale. Men når våren kommer og snøen forsvinner, da våkner vi sakte, men sikkert opp for å begi oss ut i ødemarken og opp i fjellene. Der lever vi som eremitter og vandrer hvileløst rundt i midnattssolen, mens vi slår løs på stein, gjør nyttige observasjoner, tar bilder, samler prøver og skriver i felthåndboka. Så får vi bare leve med at noen synes vi er noen merkelige skapninger der vi står med ansiktet plantet inn i fjellveggen og finkjemmer det for sedimentære strukturer av ymse slag.

To forskjellige verdener

I det moderne Olje-Norge forbinder de fleste geologi med røde, sorte og hvite striper på en dataskjerm (også kalt seismikk), borehulslogger og åpne kontorlandskaper der unge kvinner og menn sitter foran pc-skjermer. Her snakkes det om lisensrunder, TFO, klinoformer, flatflekker, problemer med Petrel (som i deres tilfelle ikke er en fugl), og om hvordan komme seg hjem uten å måtte stå i en endeløs bilkø, omtalt som rushtrafikk.

Mange unge glupe hoder har blitt lokket inn i oljesektoren på grunn av gode lønninger og det fartsfylte arbeidsmiljøet hvor de føler at deres kunnskap bidrar til verdiskaping. Vel og bra er det, men det finnes også en annen rase geologer. Nemlig de gode gamle feltgeologene.

For dem handler faktisk geologi om stein. De foretrekker å tråke i sandstein, skifer og karbonater, iblandet storslagne naturopplevelser. Du har sikkert sett dem på gamle Svalbard-bilder med knehøye gummistøvler, lange, røde anorakker med pelskrage, tjukk topplue, rammesekk av merket Ludvig, og ikke minst en ikonisk hammer hengende i beltet. Noen vil kalle dem for en utdøende rase som egentlig hører hjemme i en nedstøvet museumsutstilling sammen med de store reptilene og trilobittene.

I oljegeologenes tjeneste

En varm sommerdag ringer telefonen. Det er Linda Cecilia Haaland som er på linjen. Hun har hørt at jeg trenger en feltassistent på et av feltoppdragene mine. Linda er geologistudent i Tromsø, og hun har tidligere bodd på Svalbard hvor hun utdannet seg som arktisk naturguide. Med andre ord en perfekt feltassistent.

Vi skal til østkysten, nærmere bestemt til Schönrockfjellet, som ligger sør for Kvalvågen, en 40 minutter lang helikoptertur fra Longyearbyen.

Foto: Sten-Andreas Grundvåg
Foto: Sten-Andreas Grundvåg

Målet med feltoppdraget denne sommeren er å måle opp et profil gjennom Schönrockfjelleddet i Carolinefjellformasjonen. Det representerer den øverste og yngste delen av krittlagrekken på Svalbard. Det har ikke blitt gjort noe med denne delen av lagrekken siden Jenö Nagy jobbet med den på 1970-tallet, så det var av stor interesse å gjøre nye, grundige sedimentologiske undersøkelser. I tillegg var hensikten å samle inn prøver til provenans- og biostratigrafistudier slik at vi kan bestemme kildeområdet for sedimentene, samt når i krittperioden de ble avsatt. Prosjektet støttes av flere oljeselskaper som samler kunnskap om krittlagrekken i Barentshavet. Det paradoksale er altså at vi jobber tett mot geologene som sitter innestengt på kontor.

En uke senere står Linda og jeg med en overfylt handlevogn på butikken i Longyearbyen. Det er tidlig på ettermiddagen, men likevel en del folk som skaper lange køer i kassene, men planen er at vi om under ett døgn vil vi være langt vekk fra alt kjas og mas. Det har allerede vært en lang dag med skytetrening, pakking og sikkerhetsorientering, så fristelsene på Coop-en er egentlig sjarmøretappen. Skytetrening er obligatorisk for alle som skal i felt. Først og fremt for å lære seg våpenhåndtering, slik at man ikke skader seg selv eller andre, men også fordi man må kunne forsvare seg fra aggressive og nærgående isbjørner. Riflen utgjør absolutt siste utvei.

Forsering av bratte urer er en del av hverdagen for Svalbards feltgeologer. Foto: Sten-Andreas Grundvåg
Forsering av bratte urer er en del av hverdagen for Svalbards feltgeologer.
Foto: Sten-Andreas Grundvåg

Sikkerhet er viktig i arktiske strøk, spesielt når feltarbeidet er flere titalls kilometer unna nærmeste bosetning.

Noen timer seinere er vi ferdige med både innkjøp og pakking. Stemningen er høy, men det er da vi får beskjeden, helikopterreisen er utsatt to dager på grunn av dårlige værutsikter. En feltgeologs mareritt blir en realitet, men det er ingenting annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet. Timene går sakte i Longyearbyen, og vi bruker hvert eneste ledige øyeblikk til å sjekke yr.no, samt skue ut Isfjorden eller opp Adventdalen.

Omsider kommer dagen. Det er strålende solskinn, og vi skjønner at det kommer til å bli en magisk helikoptertur.

Foto: Sten-Andreas Grundvåg
Foto: Sten-Andreas Grundvåg

Endelig på vei

I det vi letter fra bakken kan vi skimte brefrontene på den nordre siden av Isfjorden. Vi flyr forbi Svea, Svalbards største gruvesamfunn, og videre forbi snødekte fjellsider og over enorme isbreer. Så dukker Schønrockfjellet opp i horisonten. Det er omgitt av store brefronter på sør- og nordsiden og stuper nærmest loddrett ned i havet mot øst. Dette skal være arbeidsplassen og hjemmet vårt de neste åtte dagene.

Etter et par overflyvninger finner helikopteret et lite platå på sørryggen av fjellet og setter oss av. Når døren lukkes bak oss, og rotorstøyen forsvinner i det fjerne, begynner eventyret. Vi er alene på østkysten, i isbjørnens rike. Men før vi får summet oss, ser vi plutselig at begge liggeunderlagene blir tatt av en kastevind og sendt utfor en lang, bratt skrent som ender i havet 300 høydemeter under oss. Vi innser at de har gått tapt, og noen timer seinere se vi dem i kikkert. De er i full driv i retning Edgeøya.

Kastevindene fra breplatået bak leirplassen vår skal vise seg å by på problemer. Noen av kastene varer i timevis, og en av teltstengene får hard medfart og knekker. Derfor bruker vi over to timer på å få opp det første teltet. Alle teltene må barduneres, og det må legges stein langs stormlappene. Noen timer og titalls bærerunder seinere får vi til slutt opp alle teltene uten flere uhell.

Nysgjerrige alkekonger følger som vanlig spent med på alt vi foretar oss i blotningene våre, eller det som faktisk er hjemmet deres. Her sitter de på en sandsteinsbenk. Alkekongene er Svalbards mest tallrike fugl. Foto: Sten-Andreas Grundvåg
Nysgjerrige alkekonger følger som vanlig spent med på alt vi foretar oss i blotningene våre, eller det som faktisk er hjemmet deres. Her sitter de på en sandsteinsbenk. Alkekongene er Svalbards mest tallrike fugl.
Foto: Sten-Andreas Grundvåg

Siden vi kun er to personer, kan vi ikke ha nattevakt, noe som ikke er optimalt med tanke på isbjørnsikkerhet. Derfor må leiren også sikres med snublebluss. Vi plasserer stokker rundt leiren, monterer blussene og strekker tynne stålvaiere imellom. Om det skulle komme en nysgjerrig bjørn i løpet av natten, vil den gå inn gjennom stålvaieren og utløse et av blussene. Isbjørnen vil da forhåpentligvis bli skremt, men i alle fall vil vi bli vekket og alarmert.

Pannekaker – ikke havregrøt

Når leiren omsider er etablert, begynner det bedagelige teltlivet langt vekk fra e-poster, sosiale medier og nyheter om verdens undergang. Den første natten er alltid spennende. Når soveposen er snørt igjen, og vi ligger og stirrer i telttaket begynner tankene å fostre isbjørnfantasier. Hver gang vinden rasler med teltduken kjenner du at hjertet enten stopper opp eller slår et slag ekstra. Den største bekymringen vi har er likevel om vi klarer å spise opp alle feltrasjonene, eller om vi har tatt med nok toalettpapir.

Men når vi etter den første søvnløse natten kommer inn i rutinene, er det å gjøre feltarbeid et fint liv. Vi står opp om morgenen, koker kaffe, spiser frokost, koker vann til termosene og begir oss ut i fjellet for å samle data. Midt på dagen spiser vi lunsj. Tidlig på kvelden vender vi tilbake til leiren og dagens høydepunkt: middag.

Og hva spiser så en feltgeolog? Til frokost er pannekaker med blåbærsyltetøy og bacon en klassikker (dog må det nevnes at noen uopplyste sjeler foretrekker havregrynsgrøt), og til lunsj går det ofte i Real Turmat. Sistnevnte kommer i et utall smaksvarianter, og hvilken som er best er et yndet samtale- og diskusjonstema rundt lunsjbordet, som for øvrig ofte er en løsblokk midt i en steinur. Siden middagen er dagens høydepunkt, legger vi mye sjel i dette måltidet. Vi kjører på med gryteretter med kjøttdeig eller pølsebiter og bokser med sjampinjong eller erter. Det hele serveres med poseris eller potetmos og – selvsagt – med tyttebærsyltetøy.

Middagsforberedelser. Middagen er dagens høydepunkt. Foto: Sten-Andreas Grundvåg
Middagsforberedelser. Middagen er dagens høydepunkt.
Foto: Sten-Andreas Grundvåg

Så kommer tåka

Vi jobber ikke etter noen klokke. Det er lyst hele døgnet, og vi er ferdige når jobben er gjort. Med andre ord er det også god tid til å nyte utsikten fra fjelltoppene og filosofere over livet. Ensomme isfjell større enn hus driver forbi ute på Storfjorden. Lurer på hvilken brefront de kommer fra, og om de har støtt på liggeunderlagene våre? Kanskje alkekongene vet? Disse tallrike og sjarmerende fuglene som ligner små pingviner. Ofte er de nysgjerrige og kan følge oss i timevis når vi jobber i fjellsiden. Under kaffepausene konkluderer vi med at vi er usedvanlig heldige som har dette som jobb. Plutselig løper en polarrev forbi, den gir oss et mistroisk blikk før den raskt forsvinner over neste rygg. Vi føler oss uskyldig dømt av reven, men vi skjønner at den er mistroisk til oss mennesker som ofte anser pelsen som fin å spikre opp over hyttedøra.

Noen av dagene er kalde, tåken henger langt nede i fjellsiden, og landskapet viser frem sin melankolske side med dominerende grå og brune fargenyanser. Blotningene vi skal jobbe med blir utydelige. Men vi har ikke noe valg, vi må opp i høyden siden vi kun har noen dager igjen av feltarbeidet. Oppe i tåken er det selvsagt en kald liten trekk. Dunjakken må på, det samme må stillongsen, ullgenseren og halsen. Fingrene er så kalde at det så vidt går å knipe rundt blyanten og notatboka. Det er på disse dagene vi diskuterer hvorfor vi frivillig har valgt å bli sendt til østkysten for å sitte i en stor steinur å fryse.

Feltarbeid krever tålmodighet. Her ser vi Linda gjøre målinger med tommestokken. Foto: Sten-Andreas Grundvåg
Feltarbeid krever tålmodighet. Her ser vi Linda gjøre målinger med tommestokken.
Foto: Sten-Andreas Grundvåg

Men stemningen endrer seg raskt når vi seinere kommer ned under tåka og skimter teltene i det fjerne. Mat og ly er med ett innenfor rekkevidde. Nå vel, innenfor rekkevidde er et noe relativt begrep. Først må vi ned en bratt og sleip steinur. Ryggsekken er fylt til randen av tung stein og veier mer enn det siste EU-direktivet tillater normale folk å bære på ryggen. Vekten gjør at ryggsekken ikke lenger er så ergonomisk som produsenten skal ha det til. Den ligner mer en formløs potetsekk. Seinere finner jeg også ut at den tunge lasten overskred vektklassen som sekken er lagd for. Vel, nok om det. Det er karakterbyggende å bære tunge sekker, og de fleste feltgeologer må nok før eller siden regne med å skifte ut både hoftekuler og en ryggvirvel eller to.

En av kveldene tar vi oss tid til litt skytetrening. Blinken er en tom mais-boks. Etter fem runder hver ligner den en sveitserost. Det er betryggende å vite at vi klarer å treffe et så lite objekt på 40 meters avstand. Men vi er fult klar over at maisboksen er liten og stillesittende i motsetning til en isbjørn som er stor, skummel, bevegelig og – ikke minst – rask.

Senere senker stillheten seg igjen. Det blafrer litt i teltdukene, en og annen havhest suser forbi, og i det fjerne høres bølgene som monotont bryter mot stranden. Vi blir sittende og nyte midnattssola vel vitende om at dette er siste natten, og at vi neste morgen må pakke ned leiren. Selv om vi ikke har sett isbjørn på denne turen, er vi enige om at det kanskje var like greit. Men det er lett å gjennomskue at vi er ganske dårlige på å skjule skuffelsen.

Krittblotningene på østkysten av Svalbard er av høy, geologisk kvalitet, men er til gjengjeld bratte og tilnærmet utilgjengelig. Bildet viser midtre del av Schönrockfjelleddet som består av tykke sandsteinspakker med stormavsetninger. Sedimentære strukturer, sporfossiler og stablingstrender tyder på avsetning i et relativt høyenergetisk og grunt sokkelmiljø. Foto: Sten-Andreas Grundvåg
Krittblotningene på østkysten av Svalbard er av høy, geologisk kvalitet, men er til gjengjeld bratte og tilnærmet utilgjengelig. Bildet viser midtre del av Schönrockfjelleddet som består av tykke sandsteinspakker med stormavsetninger. Sedimentære strukturer, sporfossiler og stablingstrender tyder på avsetning i et relativt høyenergetisk og grunt sokkelmiljø.
Foto: Sten-Andreas Grundvåg

Sivilisasjonens gleder?

Neste morgen sitter vi om bord på helikopteret som tar oss tilbake til sivilisasjonen. Det føles vemodig å forlate det lille platået som har vært vårt hjem den siste uken. Tilbake på flyplassen er det nesten uvirkelig at vi for under en time siden var på østkysten omringet av storslagen natur. Inne i Longyearbyen vrimler det av turister i gatene. Akkurat som alkekongene gir de oss nysgjerrige blikk. Turistene vet det nok ikke selv, men vi synes ikke at de er like sjarmerende som våre flyvende venner på Schönrockfjellet.

For Linda ender ferden med nattfly hjem til Tromsø, men for meg er det kun to dager til neste feltoppdrag, med andre ord akkurat nok tid til en dusj, litt planlegging og nye matinnkjøp. Slik går sommerdagene for en feltgeolog når det står på som verst, men skal vi ha nok data til å sitte innelåst på kontoret resten av året, må vi utnytte den korte, arktiske sommeren til fulle.

Alle fullblods kontorgeologer oppfordres herved til å forlate seismikken og loggene noen dager for å prøve ut feltlivets enkle gleder, men det må samtidig advares mot at kontoret aldri vil det samme igjen, for enten blir du sittende å dagdrømme frem til neste Svalbard-tur, eller så priser du deg lykkelig over at du aldri trenger å sette dine føtter i en løs steinur igjen.

For mer om Carolinefjellformasjonen og nyheter om krittlagrekken på Svalbard og i Barentshavet: http://locra.ux.uis.no/. I tillegg kan du lese om pågående petroleumsforskning i nordområdene på http://www.arcex.no/.
or
Banner

Leave a Reply