Øystein Rushfeldt liker å ta en tur i felt. Følge med på framdriften, prate med boremannskapet og komme seg ut i frisk luft. Her har han nettopp slått av en passiar med boresjefen på hull nr. 22 der det skal bores 590 meter på skrå ned til kobberåren. Hensikten er å få enda bedre geologisk forståelse av ressursen hvor det hittil har blitt påvist 70 millioner tonn malm.
Foto: Halfdan Carstens

Et dristig valg

Øystein Rushfeldt liker å ta en tur i felt. Følge med på framdriften, prate med boremannskapet og komme seg ut i frisk luft. Her har han nettopp slått av en passiar med boresjefen på hull nr. 22 der det skal bores 590 meter på skrå ned til kobberåren. Hensikten er å få enda bedre geologisk forståelse av ressursen hvor det hittil har blitt påvist 70 millioner tonn malm. Foto: Halfdan Carstens

Øystein Rushfeldt tror på gruvedrift

May 27, 2016

Facebooktwittergoogle_pluslinkedin

Det første målet er å starte gruvedrift på forekomsten Nussir. Det neste er å bygge et nordnorsk industrikonsern basert på utvinning av metaller.

Paris fristet ikke. Frokost med sprø croissant, middager med god vin og hyppige besøk i Louvre ble valgt bort til fordel seigt kneippbrød, hjemmelaget mat og lange, mørke vintre.

Og om noen måtte lure, om han angrer på at han ikke takket ja til et spennende liv i konsernledelsen i Eramet, så gjør han ikke det. Det er ikke hans stil.

– Ordet «angre» eksisterer ikke i mitt vokabular, sier Øystein Rushfeldt.

Nå finner han i stedet mening i å jobbe for ny industri og nye arbeidsplasser til Nord-Norge, arbeidsplasser som ikke kan ligge andre steder fordi de er basert på naturens egne ressurser. Da er det greit å legge bredsiden til, gi avkall på noen av sivilisasjonens såkalte goder og være gründer 24 timer i døgnet.

– Livet er ekstremt givende, sier han uoppfordret, for langt mot nord, blant det folket han kommer fra, får han til fulle utnyttet både sine evner som diplomat, tilrettelegger og pådriver, samt øse fra sine erfaringer etter 28 år i bergverksbransjen.

Inferno i hvitt

Vi skriver midten av april. Men langt nord i Finnmark er det fortsatt full vinter. Og inne i fjellet er det dødt. Ingen fugler som ønsker våren velkommen. Ingen reinsdyr som har kommet fra vinterbeite og forteller at sommeren er i anmarsj.

Det eneste tegnet til liv i det kritthvite landskapet er den jevne duren fra to borerigger som holder det gående, døgnet rundt, i uke etter uke.

– Operasjonene startet allerede i fjor høst, og planen vår er å bore 30 hull og ta opp 10 000 meter med kjerner.

– Vi har allerede påvist nok ressurser for at forekomsten skal være drivverdig. Hensikten med dette programmet er derfor å avgrense den og legge grunnlaget for et mulighetsstudium.

Det siste skyldes at investorene er kravstore når det gjelder dokumentasjon. Reserveberegningene må være pinlig nøyaktige og basert på et tett grid med datapunkter.

Godt innpakket i scooterdress, hjelm og briller farer han innover fjellet. Mellom snøbygene er det greit å følge stakingen, men med til sikkerhetsutstyret hører en GPS, sånn for sikkerhets skyld, man vet jo aldri, for vest for Repparfjorden sier kjentfolk at det blåser og fyker 365 dager i året.

Ved en stor flyttblokk – et vakkert konglomerat avsatt i prekambrium – er det kort opphold.

– Dette er samenes offerstein. Jeg stopper alltid her, kaster på en mynt og håper på at vi skal finne mye og god malm, sier Rushfeldt, før en ny byge slår inn over fjellet og ødelegger sikten. Whiteout kalles det.

Rushfeldt har forlatt sitt provisoriske kontor i Alta og dratt i felt denne dagen. Det er viktig med «hands on». Følge med på framdriften, snakke med mannskapet og inspisere steinen som kommer opp av hullet. Samtidig tar han en sveip med snøscooteren innom de neste borelokalitetene. Sjekker at de er korrekt avmerket i terrenget og setter opp staker som markerer i hvilken retning riggen skal stå.

Ved siden av riggen ved hull nr. 22 står flere kasser med kjerner stablet oppå hverandre. Bergingeniøren kikker nysgjerrig ned i dem. Han peker på et flere meter tykt lag som ligger mellom to svarte skifre.

– Dette er malmen. Den ligger i en sedimentær lagpakke og består av dolomitt.

– Det er i denne formasjonen at kobberet har blitt anriket. Vi ser metallet som tynne mørke lag, men i tillegg vet vi at kobber også ligger finfordelt i matriks mellom disse lagene med konsentrerte kobbermineraler.

Det er altså ingen tradisjonell kobbermalm slik vi kjenner dem fra for eksempel Løkken og Røros. Sedimentære malmer som dette finnes faktisk bare noen få steder i hele verden.

– En slik type forekomst betyr at vi har god kontroll med utstrekningen, påpeker han.

Inne i den varme brakka blir det anledning til å tine seg opp, drikke kaffe, spise medbragte smultringer og ta en god prat. Noe skitprat, men Rushfeldt er på jobb og vil gjerne diskutere tekniske detaljer med de to erfarne borerne. Det er alltid rom for forbedringer. Og tid er penger. Nå kan han utveksle meninger med dem som vet hvor skoen trykker.

En lang vei

Historien starter i 1979. Det var da malmen i fjellene vest for Repparfjorden ble funnet. Men det var først 30 år senere at det ble fart i sakene. I 2009 ble Øystein Rushfeldt, da teknisk direktør i Eramet Norway, spurt om å tiltre som styreleder i det nyopprettede selskapet Nussir.

Etter kort tid skjønte den erfarne bergingeniøren at forekomsten med samme navn hadde et stort potensial, og i 2010 fant han det formålstjenlig å satse tid og krefter på et nordnorsk industriprosjekt. Løsningen var å brenne noen broer og bli daglig leder for et firma som i løpet av noen få år har vist seg å sitte på Norges største kobberforekomst. Det er – så langt – påvist over dobbelt så mye malm som det var i Løkken Gruve, og – siden ingen har sett bunnen av malmen mot dypet – er potensialet enda større.

Men det har tatt lang tid å komme hit, og alle som har fulgt Nussir-saken i media vet at det har vært en særdeles komplisert vei fram mot at reguleringsplanen ble godkjent i 2014 og at utslippstillatelse ble gitt i desember 2015. Den siste var svært etterlengtet, det var den siste brikken som manglet for at arbeidet med å finansiere et mulighetsstudium kan begynne. Det skal igjen lede fram mot oppstart på gruven om noen få år.

Ingen skal være i tvil om at Øystein Rushfeldt har vært en nøkkelspiller. Det var ikke han som fant malmen, men uten hans sterke engasjement gjennom mer enn seks år (så langt), er det neppe å ta for mye i og påstå at Nussir-forekomsten fortsatt hadde ligget der som ikke noe annet enn et kuriøst prospekt – kun kjent av noen få innsidere. Men investorene, de som har turt å satse på noe så usikkert som gruveindustri, skal ha også ha en del av æren for at landets neste metallgruve etter all sannsynlighet vil ligge i Repparfjord i Kvalsund kommune, tre kvart times kjøretur sør for Hammerfest.

Det er bare å ta av seg hatten for mannen som har ofret både familieliv og en bratt karriere til fordel for en endeløs kamp mot miljøvernere, fiskere, samer, byråkrater og mange andre som har prøvd å sette kjepper i hjulene for god, gammeldags industriutvikling.

Utfordringer i kø

Øystein Rushfeldt har levd en omflakkende tilværelse i bergindustrien.

– Mitt liv har langt på vei bestått i omstilling, kommenterer han tørt.

Med det sikter han til flere arbeidsgivere opp gjennom årene, og enda flere arbeidsoppgaver og stillingsbeskrivelser.

Interessen for metaller – som ledet frem til bergingeniørutdannelse på NTH – ble kanskje vekket under oppveksten. Familien bodde rett i nærheten av Norsk Jernverk (1955-1988) i Mo i Rana. Der fikk han også oppleve hvordan industri kan forurense om det ikke settes inn avbøtende tiltak. Røyken lå tett over byen i Rushfeldts første år, og utslippene fra verket som kom rett ut av fabrikkveggen og ble tømt på bakken like utenfor ga et uutslettelig inntrykk.

Etter endt utdannelse har Rushfeldt vært innom A/S Sydvaranger (8 år), Hustadmarmor (8 år), Titania (4 år) og Eramet (2 år). Forespørselen om å overta som styreleder i Nussir stoppet imidlertid klatringen på karrierestigen i et internasjonalt industrikonsern. En framtid som gründer i Nord-Norge fristet ham mer.

Med det kom også erfaringene med omstilling godt til nytte. For å drive Nussir-forekomsten fra et lovende prospekt frem til et industriprosjekt har vært en lang og hard kamp.

– Det har vært mange aktører å bryne seg på. Mest kjent fra media er miljøvernbevegelsens og samenes sterke engasjement mot enhver form for endring i samfunnsstrukturen. Politikerne i lokalsamfunnet har heldigvis vært positivt innstilt, men på nasjonalt plan har jeg brukt mye tid på å forklare prosjektet til både byråkrater og politikere.

Litt ergerlig er han. For sendrektigheten i beslutninger forsinker og ødelegger muligheter.

– Problemet er at myndighetene ikke forstår konsekvensene av den sene saksgangen.

Rushfeldt referer spesielt til at en potensiell investor som glapp da Miljødirektoratet brukte alt for lang tid på å gi utslippstillatelse. Akkurat det forteller at vi også her i landet må legge inn politisk risiko som en faktor i regnestykkene.

– Parallelt med utarbeidelsen av søknadene og ventingen på tillatelser har vi brukt mye tid på det tekniske arbeidet. Vi har boret på forekomsten nesten hvert eneste år, og vi har gjort en rekke tekniske undersøkelser underveis. Ikke minst har vi levert en omfattende konsekvensutredning med senere oppfølgende undersøkelser.

Liker motvind

Han sier vi, men ingen skal være i tvil om hvem som har trukket lasset, og hvem som har reist land og strand rundt på utallige møter for å legge til rette for framtidig gruvedrift i et lite kystsamfunn som sårt trenger flere arbeidsplasser. Nærmest helt alene har han sakte, men sikkert jobbet fram prosjektet. Det har kostet.

– Det har vært en ensom ferd, og med 200 flyreiser i året et jævlig slit, innrømmer han, men han angrer ikke, det vet vi nå.

Han har brukt livet, alle ressurser, både av tid og kapital, og han har gitt avkall på et A4 familieliv. Den eneste hobbyen han har tillatt seg er turer i fjellet, gjerne alene, gjerne i flere dager med telt, og gjerne i motvind.

– Jeg liker motvind, og skituren må være hard, da får jeg virkelig kjenne kreftene på kroppen.

– Det er ved slike anledninger jeg klarer å koble skikkelig ut, legger han til

Med så rike gruvetradisjoner som Norge har skulle man ikke tro det var så krevende å sette i gang et nytt prosjekt. Men når prosjektet skal drives der reindriftssamene regjerer, og avgangen fra oppredningen skal deponeres på bunnen av en nasjonal laksefjord, ja da blir det ekstra utfordrende.

Men Rushfeldt har gått på med krum hals. Alltid positiv. Alltid konstruktiv.

– Jeg har lagt vekt på å føre en dialog med alle som har innsigelser mot planene våre.

Det siste er noe som alle som har fulgt med i media må ha lagt merke til. Tålmodigheten har vært imponerende.

Han innrømmer at det har vært utfordrende og krevende. Men også engasjerende.

– Jeg har fått brukt meg, og det liker jeg.

Et nordnorsk industrikonsern

Øystein Rushfeldt har helt fra tidlig i karrieren vært en markant skikkelse i norsk bergindustri. For mer enn 15 år siden nedla han et betydelig arbeid for å samle to bergforeninger til én, og for den uegennyttige innsatsen ble han korrekt belønnet med Bergmannstaven.

Men det er innsatsen for å få i gang gruvedrift i Repparfjord han vil bli husket for.

Likevel, Rushfeldt ser ikke seg selv om gruvedirektør om fem år. Han kan riktig nok tenke seg en sentral posisjon, men det er større ambisjoner som ligger bak det dristige valget han tok for sju år siden.

– Drivkraften bak å si nei til et liv i Paris og dra tilbake til Finnmark er drømmen om å bygge et nordnorsk industrikonsern basert på utvinning av metaller. Nussir er bare det første steget på denne lange veien.

Med den uttalelsen lagret i bakhodet blir det veldig interessant å følge Øystein Rushfeldt i tiden framover. Men i første omgang gleder vi oss til å oppleve oppstarten på en ny metallgruve. Om noen få år skal flagget heises i Kvalsund kommune. Det blir en ny tid for norsk bergindustri.

Banner

Leave a Reply