Amund Helland (1846-1916) satte preg på samtidens geologi så vel som samfunnsdebatt.  Til sin 70-årsdag fikk Amund Helland trykt et eget festskrift med hilsninger fra blant andre statsministeren.

Amund Helland

Amund Helland (1846-1916) satte preg på samtidens geologi så vel som samfunnsdebatt.  Til sin 70-årsdag fikk Amund Helland trykt et eget festskrift med hilsninger fra blant andre statsministeren.

Karismatisk og stridslysten

February 12, 2016

Facebooktwittergoogle_pluslinkedin

Blant geologene var han beryktet som en enfant terrible, og mange kalte ham en anarkist. Men han blir husket på grunn av sin produktivitet, sitt sterke samfunnsengasjement og sitt arbeid innen både gruverett og glasial geologi.

Tekst: Arne Bjørlykke

I et eget festtrykk utgitt i forbindelse med 70-årsdagen fikk Amund Helland gratulasjoner undertegnet av statsminister Gunnar Knudsen, stortingspresident og senere statsminister Johan Ludwig Mowinckel så vel som Fridtjof Nansen, samt en rekke framtredende personer fra bergverksnæringen og universitetet. Men hans nærmeste kolleger – Waldemar Chr. Brøgger, Johan H. L. Vogt og Hans H. Reusch – var bemerkelsesverdig nok ikke blant gratulantene.
Forklaringen på det siste er nok at han ble sett på som en enfant terrible blant geologene. Men var han også en idealist som Dr. Stockmann fra Henrik Ibsens «En folkefiende»?

Omfattende produksjon
Amund Helland (1846 – 1918) var en markant og radikal samfunnsdebattant som arbeidet for folkestyre og mot embetsmannsstaten. Han var forut for sin tid i innen glasial geologi, malmgeologi så vel som mineralogi. Han skrev om skifer og kleberstein, og er mannen bak boka Jordbunden i Norge (1893). Hans arbeid for norsk bergrett er unikt (Norsk Bergret, 1893), og han utga en lærebok i gruvedrift.
Han skrev med ironi og klarhet, og han var en strålende formidler. Norges land og folk (39 bd., 1898–1921) er et usedvanlig omfangsrikt verk som beskriver de forskjellige amts geografi, geologi, næringsvirksomhet, folk, ernæring og folketro. Han skrev dertil flere tusen debattinnlegg i nesten alle norske aviser.
Hellands familie var av bondeslekt i Ryfylke. Faren slo seg imidlertid opp som skipsreder i Bergen. Da faren døde var Helland bare 13 år, og rett forut hadde firmaet gått med store tap. Helland tok artium i 1864 og begynte å studere ved universitetet i Kristiania. Her ble han den eneste bergkandidaten som tok cand. min. eksamen i 1868. Mens han ennå var student, ble Helland i oktober 1867 – 21 år gammel – ansatt som amanuensis ved metallurgisk laboratorium.

Les flere artikler i denne serien på geo365.no:
GEO 07/2015: «Theodor Kjerulf. Den moderne geologiens far»
GEO 08/2015: «Tellef Dahll. Kartlegger, malmleter og gründer»

Utenlandsopphold
I perioden 1874- 1879 var Helland universitetsstipendiat, noe som betød at han kunne starte på sin vitenskapelige utvikling. I juni, juli og august i 1875 var han på feltarbeid på Grønland og målte hastighetene på isstrømmene, kvantifiserte istransporten og målte sedimenttransport i breelvene. Et på den tiden unikt eksempel på kvantitativ geologi.
Høsten 1876 og våren -77 var han på ekskursjon i Italia, studerte mikroskopi hos Ferdinand Zirkel i Leipzig og fulgte forelesninger på Ecole des Mines i Paris. Han var på ekskursjoner til gruveområdene Freiberg, Harz og Cornwall, og i 1878 reiste han til England, Tyskland, Danmark og Nederland for å studere utbredelsen av norske flyttblokker.
Han var den eldste i en gruppe (Helland, Brøgger, Reusch og Vogt, og senere Goldschmidt) som skulle prege norsk geologi. Dette var norsk geologis gullalder, og den sammenfalt i tid med vår litterære gullalder. Antallet professorstillinger ved universitetet var begrenset, og det var derfor et kappløp om posisjoner fra første stund.
Dette var også en periode med sterke politiske motsetninger i Norge. Det var en kamp for folkestyre mot embetsmannsstaten, som endte i en riksrettssak mot blant andre Statsminister Christian Selmer i 1884. Følelsene var sterke, der Helland og Theodor Kjerulf/Waldemar Chr. Brøgger stod på hver sin side i den politiske kampen.

Kastet ut av det gode selskap
Helland startet tidlig med malmundersøkelser, og i 1871 publiserte han avhandlingen «Ertsforekomster i Sundhordland og paa Karmøen». Dette ble fulgt opp med arbeidet «Forekomster av Kise i visse Skifere i Norge». Det var Hellands overbevisning at kisforekomstene var sedimentære avsetninger i reduserende miljøer hvor sulfat ble redusert til sulfid.
Det er litt uklart i Hellands artikler om hvor metallene kommer fra, men han antyder prosesser som ligner anrikningen av metaller i alunskiferen. Dette var neptunisme, og det ble oppfattet som et personlig angrep på Kjerulf (GEO 07/2015). I ettertid ser vi at Helland hadde rett i at kisene er syngenetiske, men at det kom hydrotermale løsninger ut på havbunnen gjennom svarte skorsteiner (black smokers) var ikke kjent på den tiden.
Tellef Dahll (GEO 08/2015) hadde vist sammenhengen mellom gabbroer og massive kismalmer med nikkel, og han så på kisforekomstene med kopper og sink som en tilsvarende dannelse. Kjerulfs venn, kjemiprofessor Thorstein Hiortdahl (1839-1925), ble beordret av Kjerulf til å anmelde avhandlingen til Helland. Deretter fulgte Hellands anmeldelse av anmeldelsen, så kom et nytt tilsvar fra Hiortdahl, men da Helland ville svare på dette, ble svaret først trykt, men Kjerulf likte ikke innholdet, og han fikk hele opplaget makulert, med unntak av 50 kopier, som Helland klarte få tak i på trykkeriet.
Georg O. Sars (1837-1927) ble som følge av dette sparket ut av redaksjonen i Nytt magasin for naturvitenskap. Deretter satte Kjerulf en stopper for Hellands muligheter for å publisere i Norge. Helland reiste da til professor Otto Nordenskjøld (1869-1928) i Stockholm, og med hans hjelp ble 5 artikler trykket i tidsskriftene til det svenske Vitenskabsakademiet og den geologiske foreningen i Stockholm. I 1876 startet Hellands 2 venner, Sophus Lie (1842-1899) og Sars, opp tidsskriftet Archiv for Mathematik og Naturvidenskab. Helland fikk derved sin egen kanal for publisering.

Til sin 70-årsdag fikk Amund Helland trykt et eget festskrift med hilsninger fra blant andre statsministeren.
Til sin 70-årsdag fikk Amund Helland trykt et eget festskrift med hilsninger fra blant andre statsministeren.

Pioner innen glasial geologi
Det har ofte blitt fremstilt som om det var Brøgger som første lærte seg mikroskopering med polarisasjonsmikroskop, men vinteren 1876-77 var Helland hos Zirkel. Zirkel hadde lært om væskeinneslutninger i mineraler hos den berømte H. C. Sorby, og i 1877 publiserte Helland en liten artikkel «Om kogsaltkrystaller og flydende kullsyre i et og samme hulrom i kvarts fra en pegmatittgang». Det var for ham klart at de fire fasene med vann, flytende CO2-gass og saltkrystaller måtte ha vært én fase under dannelsen av kvartsen, og at dette må skjedd under høyt trykk og høy temperatur.
At oppholdet hos Zirkel var viktig for Helland ser vi på hans senere publikasjoner, spesielt vil jeg nevne arbeidet om kobolt- og nikkelertsenes forekomst I Norge. Han beskriver at fahlbåndene har kvarts med høysaline veskeinneslutninger, men han har litt problemer med å tolke dataene. I arbeidet står han fast på sin syngenetiske dannelse, til tross for at fahlbåndene opptrer i forskjellige bergarter. Hans observasjoner og konklusjoner når det gjelde nikkelmineraliseringene i gabbroer er imidlertid helt korrekte.
Helland begynte sin karriere som malmgeolog, men det var innen glasial geologi (glasiologi) at han nådde lengst vitenskapelig. Jens Esmark (1763-1839) var tidlig ute med å peke på at store blokker (flyttblokker) ikke kunne ha blitt transportert av vann, men at de måtte ha beveget seg med isen, og at is må ha dekket hele Norden. Esmark publiserte dette med sin artikkel «Bidrag til vor Jordklodes Historie» i Magazin for Naturvidenskab i 1824. Dette var i kontrast til syndeflodteorien som hadde sitt utspring i Bibelen. Selv om mange etter hvert aksepterte at Norge hadde vært dekket av is, så var det stor motstand mot teorien om isens eroderende kraft. Kjerulf og Helland var pånytt rykende uenige (se også GEO 07/2015; Theodor Kjerulf)).
Helland hadde som universitetsstipendiat reist til Grønland, Skottland og Alpene for å studere isbreer. Som utgangspunkt for sin forskning antok han at Grønland i dag var lik Norge under siste istid. Han mente at isen hadde formet fjordene, innsjøene og dalene. Det banebrytende i Hellands forskning var hans kvantitative metoder. På Grønland målte han i 1875 hastigheten på isstrømmene og fant at de beveget seg med en hastighet på opptil 22,5 meter i døgnet. Målingene ble publisert i 1876 i Archiv for Mathematikk og Naturvidenskab. Han publiserte også resultatene i Quarterly Journal of the Geological Society. Artiklene skapte stor oppmerksomhet, og flere tvilte på om målingene var riktige. Premierløytnant Hammer fikk under en overvintring på Grønland i 1879 i oppdrag å kontrollere Hellands målinger. Målingene bekreftet Hellands tidligere data.
Kvantifiseringene av observasjonen viser at Helland var i den internasjonale forskningsfronten. Han målte også mengdene av sedimenter i breelver. Og han målte dybder i fjorder og innsjøer. Til tross for god dokumentasjon av de glasiale prosessene på Grønland, så var det lite støtte i det norske geologimiljøet. Kjerulf mente at daler og fjorder var forkastningsbetingete, og han hadde ingen tro på en omfattende glasial erosjon. Han viste til to isskuringsstriper på en blotning med forskjellig retning. Hvis isen eroderte så mye skulle den første stripen forsvinne når den neste ble laget.
Helland var også blant de første da han, basert på fossilfunn, allerede i 1879 forsto at de forskjellige morenene i Nord-Tyskland ikke skyldtes forskjellige brefremstøt, men forskjellige istider.

Ingen støtte fra NGU
Helland har ikke fått den plass i historien om glasialgeologien som han fortjener. Én grunn er at han delvis forlot glasialgeologien da professoratet i gruvedrift etter Sjur Sexe (1808-1888) ble ledig i 1879. Han fikk riktig nok ikke professorat etter Sexe. Han måtte nøye seg med et vikariat med ansvar for å forelese gruvedrift for de bergstuderende.
Helland lagde forelesningene sine innen gruvedrift om til en Haandbog i grubedrift i tre bind i 1887.
Striden om professoratet i grubedrift ble lang og hard. Fakultetet og Kollegiet ved universitetet sa nei til at Helland skulle få stillingen, men Helland hadde viktige venner i Venstre som foreslo et personlig professorat til ham, og i 1885 vedtok Stortinget professoratet med 61 mot 45 stemmer.
Én av grunnene til at Helland trappet ned på geologisk feltarbeid var manglende støtte fra NGU. Kjerulf hadde holdt Helland helt utenfor NGU, men Helland hadde håpet at når Reusch ble bestyrer, så ville dette endre seg, men Reusch var ikke villig til å gi feltstøtte til Helland. Helland klagde til departementet over at Reusch bare ga penger til sin venn Johan H.L. Vogt, men heller ikke det hjalp.
Innen bergfaget så har Hellands bok Norsk Bergrett vært en grunnpillar i mineralforvaltningen i Norge. Selv etter flere revisjoner av bergloven så må alle innen mineralforvaltningen fortsatt gå tilbake til Hellands bok fra 1893. Helland beskriver i detalj hvordan de enkelte lovparagrafer skal forstås, og han setter også den norske mineralforvaltningen inn i en historisk og europeisk sammenheng.
Helland var en ivrig forkjemper for den frie skjerperetten. Han var ikke særlig begeistret over at Tellef Dahll fikk gjort om bergloven slik at grunneier fikk retten til alluvialt gull (GEO 08/2015). Helland kjempet også for at første finners rett gjaldt for meteoritter – både steinmeteoritter og jernmeteoritter.
Helland kom inn i en heftig diskusjon med Brøgger og Vogt om thoritt var et mutbart mineral. Debatten er godt beskrevet i Geir Hestmarks bok om Brøgger (Vitenskap og nasjon – Waldemar Christopher Brøgger 1851-1905, 1999). Helland mente at alle mineraler hvor det inngår metaller med en egenvekt på over 5,0 var mutbare, mens Brøgger hevdet at thoritt ikke var mutbart fordi thoritt ikke ble benyttet til å lage et metall, men at thoritt var et industrimineral. En oppfinnelse med å bruke thoriumoksid i gassglødelamper for å få sterkere lys hadde fått thoriumprisene opp på fantastiske høyder. Men det gikk bare et par år før funnene av monazittsand i Canada gjorde thoritten fra pegmatittene ulønnsomme, og at elektrisiteten utkonkurrerte gass til opplysning. Brøgger hadde i debatten vist til svensk berglov, og Helland svarte med sin vanlige ironi at Vogt hadde med Brøgger som jordmor bragt til verden et lidet, men ondartet Foster i Form av en vanskabtt svensk lovparagraf. Helland vant kampen i Stortinget.
Helland var medlem av kommisjonene som vurderte den fremtidige driften av Kongsberg Sølvverk som ga sin anbefaling i 1885, og publiserte en artikkel om «Kongsbergs sølværks drift før og nu» i 1885. I den artikkelen gir han en god historisk gjennomgang av driften som hadde godt i bølger siden starten i 1623. Artikkelen står i Archiv for Mathematikk og Naturvidenskab i 1886.Ett av Hellands konkrete forslag var innføring av maskinboring ved hjelp av trykkluft i stollene til erstatning for fyrsetting og håndboring.
Helland var også opptatt av naturstein, spesielt de tekniske og økonomiske sidene. I NGU, nr. 10 om «Takskifre, heller og vekstene» (vek-sten=kleberstein) gir han en omfattende oversikt om forekomster i Norge og i utlandet. Han beskriver først hvordan skifrighet dannes, og hvordan skifrighet kan dannes eksperimentelt. En rekke forekomster blir beskrevet, og han gir en nyttig oversikt over bruk av natustein i kirker og offentlige bygninger. Han går også inn på natursteinenes opptreden i en geologisk sammenheng, tekniske beskrivelser, økonomiske betraktninger og markedspriser.

Forsiden på NGU nr. 10.
Forsiden på NGU nr. 10.

Populærfaglig formidler
Helland var tidlig ute som jordbunnsgeolog, og han hadde et imponerende helthetlig syn. I NGU, nr. 9 om «Jordbunden i Norge» viser han hvor stor del av bergrunnen i et herred som består av granitt, glimmerskifer etc., hva som er sammensetningen av løsmassene, og arealet av dyrket mark. Igjen ser vi Hellands kvantitative tilnærming og hans store interesse for de store sammenhenger – forholdet mellom berggrunn, løsmasser, beitearealer, kornarealer og skog (gran, bjørk og furu). På en måte en forløper til dagens naturmangfoldskartlegging.
I 1873 tok stortingsrepresentant (1851–1884) Johan Sverdrup (1816-1892) opp tanken om å få et statistisk-topografisk verk om Norge. I 1897, da Helland fikk oppdraget, var 5 fylker ferdig av forskjellige forfattere. Helland gjorde ferdig 13 fylker pluss Bergen og Oslo. Oslo ble trykt etter hans død i 1921. Dette var et enormt arbeid. Hvert fylke ble beskrevet i flere bind, og til sammen ble det 35 bind med 350 til 1000 sider hver. Samlet blir dette godt over 20 000 sider. Han beskrev alt fra geologi, botanikk, dyreliv til næringsliv, folketro sykdommer og ernæring. Dette appellerte til Helland, som hadde en journalistisk nysgjerrighet for alt og alle.
Ingen geolog har skrevet så mye som Helland, som ved siden av vitenskapelige avhandlinger og bøker, skrev tusenvis av leserinnlegg i norske avviser. Han kunne skive om alt; geologi, bergverksdrift, men også om ernæring, matpriser, og – vasking av skrei før salting. Han vikarierte også som redaktør i Bergens Tidende.
Helland deltok i den politiske kampen for nasjonal og demokratisk råderett frem til riksrettssaken i 1884 mot statsminister Selmer med flere. Han var allikevel vanskelig å plassere partipolitisk. Partiet Venstre rommet alle fra gruntvigianske bønder til markedsliberalistiske skipsredere. Også Brøgger, som sto fjernt fra Helland politisk, var venstremann. Helland var en del av et intellektuelt miljø knyttet til Studentersamfundet, sammen med blant andre matematikeren Sophus Lie. Helland hadde gode forbindelser med radikale og nasjonalistiske venstremenn. Han kjempet for individets frihet både som borger og som vitenskapsmann. I kommunevalget i 1884 i Kristiania stilte han øverst på valglisten for det nystiftete Liberale forening, hvor han også var formann. Men uten suksess.
Helland var sterkt kritisk til Videnskabs-selskapet i Christiania som var forløperen til Det Norske Videnskabs-Akademi. Han kalte den venneforeningen, og foreslo i 1883 å halvere Stortingets bidrag. Han hadde to ganger blitt foreslått som medlem i 1973, men Kjerulf hadde motsatt seg dette. I 1885 ble han foreslått pånytt, men da sa han nei til å bli valgt.

Hellesten ved Sæteren
Ved gaarden Sæteren i Drivdalen, omtrent 5 kilometer nordenfor Drivstuen forekommer hellebrudd paa begge sider af Driva nær gaarden, ligesom op i høiden over gaarden. Høiden over havet er af brudet nær Sæteren 658 meter, mindre brud på levens østside 630 meter. Her forekommer en glimmer- og kloritholdig lys kvartsskifer, der bryder i store flag, som paa nogle steder er særdeles regelmæssige, og da denne bergart er den raadende her omkring Sæteren, saa bliver brydningen forholdsvis let. … Der brydes paa forskjellige steder, men trods den rigelige tilgang er afsætningen af heller kun 250 kr. paa grund af den afsides beliggenhed. Der kan ligge indtil 50 smukke regelmåæssige heller over hverandre. Stenene afsættes i Opdal, Sundal, Soknedalen og til Støren.

Forsoning
Det interessante er at Helland, som ble professor mot universitetets vilje, ble en fanebærer for universitetets frihet i forholdet til regjering og Storting. Han ble i 1900 utnevnt til å lede komiteen som skulle lage et forslag til ny universitetslov. Det var spesielt stor strid om ledelsen av universitetet, Helland ville ha fortsatt kollegiestyre (hvor dekanene satt), og han ville delegere makt til fakultetene. Et flertall ville ha valg av rektor blant alle professorene.
I 1903 foreslo departementet at universitetsloven §1skulle lyde slik: «Universitetets overstyre er det regjeringsdepartement, hvorunder undervisningsvæsenet hører». Dette var uakseptabelt både for Brøgger og Helland, så endelig hadde de en felles sak. Geir Hestmark antyder i sin biografi om Brøgger at han skaffet Helland innpass i Aftenposten for å kjempe mot overstyret fra departementet, og de vant kampen.
Brøgger beskriver i Nytt Magasin for Naturvitenskab i 1903 et nytt mineral med navn hellanditt, «oppkalt etter min Kollega Amund Helland». Mineralet er metamikt (ikke-krystallinsk) og brunlig, og bare Brøgger kjenner den virkelige grunnen til at det ble kalt hellanditt.

«En præktig skikkelse»
I festskriftet til Hellands 70-årsdag skriver veterinærdirektør Ole Olsen Malm (1854-1917): «Dr. Stockmann-figuren med hans kamp for sannhed og rett, for ærlighed og redelighed og personlig frihet er en velsignelse for det samfund, som har den lykke at tælle ham i sin midte, og trods for at han aldrig seirer ved valgene eller faar nogen ledende samfundstilling, saa er hans innflytelse mærkbar i vide kretser, og hans meninger virker som fermentet, saaledes at gjæring kommer i stand og breder sig udover og omformer de ufordøielige klumper til sund og gavnlig næring. Til denne gruppe samfundsborgere hører Amund Helland».
I et utsnitt av nekrologen om Helland står det i Aftenposten: «Han var med til at give byen et udseende, han satte præg. Stadig at se paa Karl Johan eller Drammensveien. Det var et syn. Den præktige skikkelsen, et brus av skjæg og hat, i den noget nonchalante paaklædningen, en saa virkningsfuld kontrast til de elegante dameskikkelser, han hyppig saaes i følge med».
Helland ble uthengt av geologmiljøet i sin samtid. Han utfordret sterke personligheter som Theodor Kjerulf, Waldemar Chr. Brøgger, Hans H. Reusch og Johan H.L. Vogt med nye ideer, nye vitenskapelige metoder, utrolig arbeidskapasitet og med en til tider provoserende og glitrende formuleringsevne. Enfant terrible – nei, men Ole Olsen Malm hadde nok rett. Han var en Dr. Stockmann.

Fra heftet Tagskifere, heller og veksten, NGU No. 10, 1896
Bruddet ved Sæteren, som Helland refererer til, drives i dag av Minera (der Arnulf Sæteren er daglig leder), mens Oppdal Sten driver et brudd på østsiden av Driva. Det er her steinen til Nasjonalmuseet blir brutt.

Denne artikkelen er også presentert i GEO, utgave no. 1 2016.
Les hele bladet online her.

Banner

Leave a Reply